Gud vant seieren!

St. Bernadette Soubirous ble født i Lourdes den 7. januar 1844. Eldste av seks barn, var hun datter av en fattig møller, oppdratt i en gammel, mørk og fuktig mølle, et forlatt fengsel, hvor hun sannsynligvis kontraktert astma som plaget henne hele livet hennes.

Seks dager før sin 14. fødselsdag, mens hun samlet ved i skogen, hadde Bernadette første gang synet som skulle gjenta seg 17 ganger over de neste seks månedene: En kvinnelig figur av stor skjønnhet i en glitrende gullsky dukket opp for henne i grotten Massabielle, noen meter unna hennes foreldres hus...

Første Opptreden av Vår Frue

Torsdag 11. februar 1858

Kvart over tolv på en kald februardag, steg Maria, Guds mor, ned fra himmelen og møtte vår lille gjeterjente i en ensom grotte. Møtet var helt uventet. Hvem kunne beskrive den følgende scenen bedre enn Bernadette selv...

“Torsdagen før askeonsdag var det kaldt og været så ut til å bli dårligere. Etter vår middag sa moren at vi ikke hadde mer ved i huset, og hun var irritert. Min søster Toinette og jeg tilbød oss for å gjøre henne glad ved å gå og plukke tørre greiner langs elven. Moren sa nei fordi været var dårlig og vi kunne være i fare for å falle inn i Gave. Jeanne Abadie, vår nabo og venninne, som passet på sin lille bror i vårt hus og som ønsket å komme med oss, tok sin bror tilbake til hans hjem og returnerte øyeblikkelig etterpå fortellende at hun hadde tillatelse til å følge med oss. Moren tøvde ennå, men da vi var tre, lot hun oss gå. Vi gikk først veien som fører til kirkegården, ved siden av hvilken trekksavspån noen ganger kan finnes. Den dagen fant vi ingenting der. Vi kom ned langs sida som går nær Gave og når vi hadde nådd Pont Vieux undret vi oss om det ville være best å gå opp eller ned elven. Vi besluttet å gå ned og tok skogveien til Merlasse. Så gikk vi inn på Monsieur de la Fittes mark, ved møllen i Savy.

“Snart som vi hadde nådd slutten av dette feltet, nesten rett overfor Massabieille-grotta, ble vi stoppet av møllekanalen vi akkurat hadde passert. Strømmen i denne kanalen var ikke sterk for mølla var ikke i drift, men vannet var kaldt og jeg fryktet å gå inn. Jeanne Abadie og min søster, mindre redde enn meg, tok sabottene sine på hendene og krysset bekkdammen. Likevel ropte de når de kom til den andre siden at det var kalt og bøyet seg ned for å gni føttene sine og varme dem opp. Alt dette økte min frykt, og jeg trodde at om jeg gikk inn i vannet skulle jeg få et astmaanfall. Så ba jeg Jeanne, som var større og sterkere enn meg, om å ta meg på skuldrene. ‘Det tenker jeg ikke!’ svarte hun – ‘Om du ikke vil komme, så bli der du er!’.

“Etter at de andre hadde plukket opp noen stykker trevirke under grotta forsvant de langs Gave. Da jeg var alene kastet jeg noen steiner i vannet for å gi meg et fastepunkt, men det hjalp ikke. Så måtte jeg bestemme meg for å ta av sabottene mine og krysse kanalen slik Jeanne og min søster hadde gjort.

“Jeg hadde akkurat begynt å ta av den første strømpebuksen når plutselig jaget jeg hørt et stort bråk som lyden av en storm. Jeg så til høyre og venstre, under trærne ved elva, men ingenting rørte seg; jeg trodde jeg hadde feil. Jeg fortsatte å ta av skoene mine og strømpebukser når jaget hørt et nytt bråk som det første. Da ble jeg redd og stakk oppreist. Jeg mistet all evne til tale og tanke, og da jaget snudd hodet mot grotta såg jaget ved en av åpningene i berget en busk – bare én – røre seg som om det var svært vindfullt. Nesten samtidig kom det ut fra innsiden av grotta en gullfarget sky, og kort tid etter dukket en Dame opp, ung og vakker, ekstraordinært vakker, slik jaget aldri hadde sett før, og plasserte seg ved inngangen til åpningen, over rosenbusken. Hun så på meg umiddelbart, smilte til mig og signaliserte at jeg skulle komme nærmere, som om hun hadde vært min mor. All frykt hadde forlatt meg, men det virket som om jaget ikke lenger visste hvor jaget var. Jeg gnidde øynene mine, lukket dem, åpnet dem igjen; men Damen sto fortsatt der og fortsatte å smile til mig og la meg forstå at jeg hadde feil. Utan å tenke på hva jaget gjorde tok jaget rosariet mitt i hendene og falt på knærne. Damen bekreftet med hodet, og selv tok hun et rosarie som hang på hennes høyre arm. Da jaget forsøkte å begynne rosariet og prøvde å løfte hånden min til pannen, ble armen min lam, og det var bare etter at Damen hadde signet seg selv at jeg kunne gjøre samme. Damen lot meg be alene; hun passerte perlene på rosariet sitt mellom fingrene hennes, men hun sa ingenting; kun ved slutten av hver tiår siterte hun Gloria med mig.

“Når rosariebønnen var ferdig, vendte Fruen tilbake til innsiden av klippen og den gullfargede skyen forsvant med Hende”. Når hun ble bedt om å beskrive Frue i synet, sa Bernadette “Hun har utseendet av en ung jente på seksten eller sytten. Hun er kledd i et hvitt kjoleklede, beltet ved livet med et blått bånd som rinner ned langs hele hennes kjole. Hun bærer en slør på hodet som også er hvit; denne sløren gir bare ett glimt av hennes hår og faller deretter bakover under hoften. Hennes fødder er barne, men dekket av de siste foldene i hennes kjole unntatt hvor en gul rose skinner på hver av dem. Hun holder et rosari med hvite perler på sin høyre arm med en gullkjede som skinner likt de to roser på hendes fødder.”

Bernadette fortalte deretter videre i historien –

“Så snart Frue hadde forsvunnet, kom Jeanne Abadie og min søster tilbake til Grotten og fant meg på knærne på samme sted hvor de hadde forlatt meg. De lekte av mig, kalla meg en dumskalle og spørte om jeg ville gå med dem eller ikke. Jeg hadde nå ingen vanskeligheter med å gå inn i bekkenet, og jeg følte vannet så varmt som oppvaskvann.

‘Du hadde ingen grunn til å gjøre slik en støy’ sa jeg til Jeanne og min søster Marie mens jeg tørka mine fødder; ‘kanalen er ikke like kald som dere vil få meg til å tro’. De svarte, ‘du har lykken med deg at du finner det så – vi fant det veldig kalt’.

“Jeg spørte Jeanne og Marie om de hadde merket seg noe i Grotten – ‘Nei’, svarede de. ‘Hvorfor spurer du oss?’. ‘Oh, ingenting’ svarte jeg likegyldig. Men før vi kom til huset, fortalte jeg min søster Marie om de ekstraordinære tingene som hadde skjedd meg i Grotten og ba henne holde det hemmelig.

“Gjennom hele dagen forble bildet av Frue i min tanke. Om kvelden, under familiens bønn, var jeg urolig og begynte å gråte. Min mor spørte hva som var galt. Marie skyndte seg å svare for meg, og jeg ble nødt til å gi en beskrivelse av det underlige som hadde skjedd meg denne dagen.

‘Dette er illusjoner’ svarte min mor – ‘Du må drive disse tankene ut av hodet ditt, og spesielt ikke gå tilbake til Massabieille’.

“Vi gikk i seng, men jeg kunne ikke sove. Ansiktet til Frue, så god og nådig, returnerte uavbrutt til min hukommelse, og det var nytteløst å huske på hva moren hadde sagt til meg; jeg kunne ikke tro at jeg hadde blitt lurt.”

Den hellige Bernadette Soubirous i 1858

Andre opptreden av Vår Frue

Søndag, 14. februar 1858

Fra denne dagen av kunne den lille Bernadette tenke på bare ett – den vakre Frue hun hadde sett. Hennes normalt morsomme natur var blitt alvorlig og seriøs.

Louise fortsatte å fortelle sin datter at hun måtte ha vært feil – Bernadette argumenterte ikke, men hun kunne ikke tro at hun hadde blitt offer for en illusjon. Selv morens advarsel om at dette kunne være et trick av djevelen syntes umulig – hvordan kunne Satan bære et rosari og be Gloria?

På fredag og lørdag la Bernadette sin ønske om å returnere til Massabieille – hennes mor ignorerte bønnene hennes. På søndag hørte Bernadette i sitt indre et kall, som kalte henne igjen til en møte med den vakkere Dame av klippen.

Hun fortalte dette til Marie, som igjen nevnte det for Madame Soubirous, som igjen nektet tillatelse. Jeanne Abadie pleide da sakens skyld. Til slutt gav Louise etter og ga tillatelse – i alle fall, hvis dette var en illusjon, ville den vise seg selv å være slik.

Bernadette hadde fortalt ingen utenfor familien om hva som skjedde på torsdag. Marie derimot, hadde ikke vært så tilbakeholden. Flere av de lokale jentene kjente hemmeligheten. Disse jentene ble da tilkalt av Marie for å komme til Massabieille.

Bernadette rustet seg med en liten flaske hellig vann og dro mot Grotten. Så snart hun ankom grotten, falt hun på knærne overfor nisjen, og begynte å be. Nesten umiddelbart utbrøt hun – “Der er Hun! Der er Hun!”

En av jentene som var til stede ba Bernadette kaste hellig vann på Dame, for tilfelle det virkelig var Satan. Bernadette gjorde som bedt. “Hun er ikke sint”, fortalte hun, “Omvendt, Hun godkjenner det med Hennes hode og smiler på oss alle”. Jentene knelte rundt sin lille venninne og begynte å be.

Bernadette falt da i ekstase; hennes ansikt fullstendig forvandlet og strålende av lykke. Uttrykket var ubeskrivelig.

Akkurat da falt en stein fra toppen av Grotten, noe som skapte uro blant jentene. Det var Jeanne – etterlatt bak, dette var hennes hevn. Bernadette viste ingen reaksjon. Jentene ropte til henne, men hun var uvitende om deres nærvær, øynene fiksert på nisjen. Trodde at hun var død, begynte de andre jentene å skrike; deres skrik ble hørt av to av Nicolau-kvinnene fra Savy-møllen, som løp til Grotten; seende den ekstasefulle Bernadette, ropte de på henne, forsøkte å flytte henne, dekket hennes øyne – alt uten resultat. Madame Nicolau løp da for å hente sin sønn, Antoine, en ung mann på tjueåtte år. Trodde dette var noen slags spøk, kom han til Grotten og kunne ikke tro det han så der.

Han sa senere – “Aldri hadde jeg sett noe mer underfullt syn. Det var nytteløst for meg å argumentere med meg selv – jeg følte at jeg ikke var verdig til å berøre barnet”.

Opplagt av sin mor, trukk Antoine Bernadette sakte bort fra Grotten, leder henne mot Savy-møllen. Hele veien der, forble Bernadettes øyne fiksert en liten stund fremfor og over seg selv. Det var bare ved ankomst til møllen at hun igjen returnerte til jorden, hennes ekstasefulle uttrykk gradvis forsvant og ansiktet ble igjen det av den enkle møllerdatteren.

Nicolaus spørte da Bernadette hva hun hadde sett, og hun fortalte om hva som skjedde i Grotten; igjen hadde hun bedt Rosariet sammen med Dame, som bare beveget Lepperne sine ved hvert Gloria, og som igjen forsvant ved avslutningen av bønnene.

Nå hadde Louise Soubirous blitt kalt til Savy Møllen. Hun gråt og trodde at hennes lille barn var død. Hun ble sint da hun fant Bernadette sittende og fortelle sin historie; “Slik vil du gjøre oss til latter! Jeg skal gi deg det med dine hyklerske manerer og historier om Frue!”

Hun ble hindret i å slå barnet av Madame Nicolau, som ropte – “Hva gjør du? Hva har ditt barn gjort for å bli behandlet slik? Det er en engel, og en engel fra himmelen at du har i henne – hører du? Jeg skal aldri, aldri gjøre opp det hun var ved Grotten!”

Madame Soubirous brøt ut i tårer igjen, utslitt av følelser og frustrasjon. Deretter ledet hun den unge jenta hjem. På veien kastet Bernadette noen ganger et blikk bakover seg.

Tredje åpenbaring av Vår Frue

Torsdag 18. februar 1858

Jentene som hadde vært til stede returnerte til Lourdes og begynte å beskrive den ekstraordinære syningen de hadde vitnet om. Få trodde dem. Men ikke alle lekte. Antoinette Peyret var en ledende lys i Barn av Maria, i Lourdes. Desperat etter å vite mer om hva som skjedde, fant hun all slags unnskyldninger for å besøke Soubirous-familien. Hver gang ville hun spørre den lille jenta om hva hun hadde sett. Svarene endret seg aldri. Når hun hørt Bernadette beskrive den vakre Frue, ble Antoinette rørt til tårer; hun trodde dette var hennes venn Elisa Latapie, som hadde vært presidenten for Barn av Maria før sin tidlige død noen måneder tidligere.

Ledsaget av vennen Madame Millet, ankom Antoinette Cachot i tide til å høre Bernadette be Louise om tillatelse til å returnere igjen til Grotten. Louise var streng i sine svar til Bernadette. Dette syntes å være den perfekte muligheten for paret å be om tillatelse til å ta barnet med seg til Grotten, hvor de lovet at ingen skade skulle komme henne. Etter mye overveielse og mange tårer gav Louise sin samtykke.

Neste morgen, før daggry begynte å lyse opp himmelen, kalte de to damene på Cachot. Etter å ha hentet Bernadette, forlot trioen stedet for å delta i messe i kirken. Deretter reiste de til Grotten. Madame Millet hadde med seg en velsignet kandele, som hun brukte å brenne på spesielle høytider. Antoinette Peyret tok med seg en pen og papir, håpende at den mystiske Frue ville skrive noen meldinger for dem. Når de ankom Grotten, løp Bernadette foran. Da de to eldre damene nådde opp til henne, var hun allerede på knærne i bøn, med sin rosariekjede i hendene. Kandelens lys ble tent og de to kvinnene knelte også. Etter noen minutter utbrøt Bernadette “Hun kommer! Her er Hun!” De to kvinner kunne se intet, men Bernadette var fanget av synet hun skue. Bernadette var lykkelig og smilende, noen ganger bøyet hodet. Men hun gav ingen tegn på ekstase denne gangen. Siden Frue sto i ferd med å tale, var det viktig at barnet beholdt full bruk av sine evner. Etter avslutningen av rosariekeden, ga Antoinette Bernadette pen og papir.

“Vær så snill og spør Frue om Hun har noe Hun vil si til oss, og i det tilfelle om Hun ville være så god å skrive det ned”.

Når barnet beveget seg mot åpningen, flyttet de to damene også fremover; uten å se tilbake, signaliserte Bernadette dem til å bli der de var. Stående på tåspissene, holdt hun opp pennen og papiret. Hun synes å lytte til ord som ble rettet mot henne, senket så armene, gjorde et dyp bue og returnerte til stedet hun akkurat hadde forlatt. Antoinette spørte hva frøken hadd svar. “Når jeg presenterte pennen og papiret for Hende begynte Hun å smile. Deretter uten å bli sint sa Hun ‘Det er ingen grunn til at Jeg skal skrive ned det Jeg har å si deg’. Så synes Hun å tenke i et øyeblikk og la til ‘Vil du være så snill som å komme hit hver dag i femten dager?’ “

“Hva svarte du?” spør Madame Millet.

“I svarte ‘Ja’” sa barnet med full enkelhet. Spurt hvorfor denne forespørselen var blitt gjort, svaret Bernadette: “Jeg vet ikke – Hun fortalte meg ikke”. Madame Millet spørte hvorfor Bernadette hadde signalisert dem til å bli der de var. Barnet sa dette var gjort i lydighet mot frøken. Noe urolig spurt Bernadette om hun skulle be frøken om deres nærvær var ubehagelig for Hende. Bernadette løftet øynene mot nisjen, vendte seg så og sa – “Frøken svarer: ‘Nei, hennes nærver er ikke ubehagelig for Meg’”.

En gang til begynte de tre å be. Bernadettes bønn ble ofte avbrutt – hun synes å ha en samtale med den usynlige frøken. Ved slutten av visjonen spurt Antoinette Bernadette om frøken hadde fortalt henne noe annet. Bernadette svaret –

“Ja. Hun sa til meg, ‘Jeg lover ikke å gjøre deg lykkelig i denne verden, men i den neste’.”

“Siden frøken tillater seg å snakke med deg,” spurt Antoinette, “hvorfor bekrefter du da ikke Hennes navn?” Bernadette svaret at hun allerede hadde gjort det. Spurt hva navnet var, svarte den unge jenta – “Jeg vet ikke. Hun senket Hodet sitt med et smil, men Hun svarte ikke.”

Fjerde åpenbaring av Vår Frue av Lourdes

Fredag 19. februar 1858

Hørende Bernadette fortelle hva som hadde skjedd, var foreldrene hennes urolige – ikke minst over det merkelige løftet gitt av den mystiske frøken. Til nå hadde de trodd dette bare var produktet av et barns fantasi… Men nå hadde frøken snakket – og hva ord! Hvis denne var en virkelig frøken, hvem kunne det da være? De overveiet at barnet beskrivelse passet med den himmelske Dronning. De forkastet umiddelbart dette som mulighet; Bernadette var ikke verdig til slik nåde. Og Moren Guds ville sikkert ikke vise seg på et så lavt sted som Massabieille-grotten. Kanskje det var en sjel fra skjærsilden? Eller – mest skrømtelig av alt – kanskje det var ondskapen selv? Hvorfor ga Hun ingen navn? Hva betydde dette?

De søkte råd hos den vise tante Bernarde. «Hvis synet er av himmelsk art,» sa Bernarde, «har vi ingen grunn til å frykte. Hvis det er noen djevelsk snuhet, så kan ikke Jomfruen tillate at et barn som litar på Henne med slik uskyld i hjertet blir bedra. Dessuten har vi selv gjort galt ved ikke å gå til Massabieille sammen med henne for å se hva som egentlig skjer der. Dette må vi gjøre før alt annet, og så skal vi kunne danne oss en mening basert på faktaene selv og avgjøre hvordan vi skal handle videre.»

Og slik fulgte Bernadette neste morgen til Grotten av både sine foreldre og sin tante, igjen forlot de huset før daggry. Tross forsikringstiltakene de tok for å bli usynlige, så noen naboer den lille gruppen – og begynte å følge etter. Åtte personer ankom Grotten sammen med Soubirous-familien.

Apparisjonsscene

Bernadette knelte ned og begynte sin Rosenkrans. Alle til stede merket seg hvordan dette ble gjort med stor imponering. Øyeblikk senere var hennes vanlige ansikt forvandlet og opplyst; hun hørte ikke lenger til verden. Louise hadde allerede hørt om at Bernadettes utseende endret seg i nærværet av Frue – men likevel fant hun det vanskelig å tro på. Ekstasen varte i tretti minutter, etter hvilken Bernadette gnidde øynene sine og virket som en som vakner fra søvn. Hun forble glad etter avslutningen av synet.

På vei hjem sa Bernadette at Frue hadde uttrykt sin tilfredshet med barnets troskap mot løftet om å returnere til Grotten; hun sa også at senere skulle hun avsløre hemmeligheter for barnet. Bernadette fortalte også at under synet hadde hun hørt høye, kranglevise stemmer som syntes å stige opp fra elven og beordre henne å flykte. Frue hørte også opptøyen; Hun løftet bare øynene sine i retning av stemmene, som da ble grepet av frykt og begynte å spre seg, til de endelig forsvant helt. Ingen tok særlig merke til denne bisarre detaljen på den tiden – det var først mye senere at de husket hva Bernadette hadde fortalt dem den morgenen.

Femte apparisjon av Vår Frue av Lourdes

Lørdag, 20. februar 1858

Nå visste hele byen Lourdes om det som ble rapportert å skje ved Grotten i Massabieille; bare noen få hadde imidlertid egentlig sett Bernadette i ekstase før synet i nisjen. Om morgenen til den femte apparisjonen teller de til stede flere hundre, mens tidligere hadde det vært bare en few ti-talls. Akkompagnert av sin mor Louise, nærma Bernadette seg Grotten klokken halv sju om morgenen. Hun tok ingen heed til folkemengden som var samlet der for å vitne hva som skulle skje. Hun knelte på den lille steinen som tjenestegjorde henne som prie-dieux, som hadde blitt hennes vanlige plass, og som alltid ble etterlatt for henne, uansett hvor mange som var til stede. Hun begynte sin Rosenkrans.

Sekunder senere begynte ekstasen. «Jeg må være gal, fordi jeg enkelt ikke kan gjenkjenne min egen datter!», slik var nåden og sjarmen i hver av Bernadettes bevegelser.

Folkemengden strevde etter å få et glimt av den lille visionæren. De flyttet blikket sitt fra jenta til nisjen som så fanget hennes oppmerksomhet. De kunne imidlertid bare se mosen ved foten av nisjen og den lange, hengende rosenbusk. Etter at visjonen hadde sluttet, spørte Louise Bernadette om hva som hadde skjedd under ekstasen. Bernadette sa at Frue had svært vennlig lært henne en bønn til hennes personlige bruk; Hun hadde lært dette ord for ord inntil Bernadette husket det hele. Spurt om å gjenta bønn, sa jenta hun ikke trodde seg ha frihet til å gjøre dette, siden bønn var komponert av Frue med seerens personlige behov i tankene. Hun virket noe forsykret ved å fortelle dette. Til den dag hun døde, fortalte Bernadette aldri denne personlige bønnen til noen levende sjel, selv om hun oppga at hun bad den hver eneste dag uten unntak.

Sjette opptreden av Vår Frue av Lourdes

Søndag 21. februar 1858

Denne dagen skjedde en indikasjon på formålet med opptredenene. Det blåste en kald vind denne morgenen, da Bernadette ankom Grotten i selskap av sin mor og tante. Folkemengden var større enn de hadde vært til nå. Merkeligvis fraværende var medlemmene av kleresiet. I Lourdes fantes det et sted kalt Saint John’s Club. Her samlet lokale frisinnede seg og diskuterte dagens spørsmål, ofte trekkende konklusjoner om hendelser. Naturligvis var en slik sak hendelsene i Massabieille. Medlemmene av klubben hadde allerede trukket en konklusjon om denne spesielle hendelsen; begivenhetene var ingenting annet enn produktet av et nevrotisk sinn hos en ustabil tenåring. Naturligvis hadde disse menn ikke tatt seg tid eller brød til å vitne hendelsene på egenhånd. Denne situasjonen ble rettet opp neste morgen. En av denne sirkelen, Dr. Dozous, had bestemt seg for å gjøre et besøk i Grotten.

Dr. Dozous var ikke særlig religiøs; egentlig det motsatte. Han var en mann av vitenskap, som – han trodde – hadde alle svarene. Hva behov var det for religion? Etter hendelsene den kalde februar-morgenen endret han noe i sine meninger; han forsvarte sakene til Bernadette og Den uplekkede unnfangelse, og skrev bøker om miraklene han senere møtte i Grotten. Han døde en god død 15. mars 1884, åttifem år gammel. Han selv forteller hva som skjedde denne morgenen.

“Så snart hun hadde kommet fram til grotten, knelte Bernadette ned, tok sin rosar av lommen og begynte å be. Ansiktet hennes gjennomgikk en fullstendig forvandling, observert av alle som var nær henne, og viste at hun var i kommunikasjon med Opptredenen. Mens hun fortalte perlene sine med venstre hånd, holdt hun i høyre hånd en tent lysstake som ofte ble slukket av den sterke draget som blåste langs Gave; men hver gang ga hun det til personen nærmest henne for å få det tennt igjen.

“Jeg fulgte med stor oppmerksomhet alle bevegelsene til Bernadette, og jeg ønsket å vite hva tilstanden var for blodsirkulasjonen og pusten hennes på dette tidspunktet. Jeg tok en av hennes armer og plasserte fingrene mine på den radiale pulsen; pulsen var rolig og regelmessig, pustingen lett, ingenting indikerte noen nervøs opphisselse hos jenta. “Bernadette stakk opp etter at jeg slapp taket i armen hennes, sto opp og gikk litt fremover mot Grotten. Snart så jeg ansiktet hennes, som til da hadde uttrykt den fullkomne gleden, bli trist; to tårer rant ut av øynene hennes og rann ned over kinnene hennes. Denne endringen i ansiktsuttrykket hennes under stasjonen forundret meg. Jeg spørte henne, når hun hadde ferdigstilt bønnene sine og den mystiske Vesenet hadde forsvunnet, hva som hadde skjedd innenfor henne under denne lange stasjonen.

Hun svarte: ‘Damen, som for en øyeblikk så bort fra meg, rettet blikket sitt langt borte, over hodet mitt. Deretter, da hun igjen så ned på meg – for jeg hadde spurt henne hva som hadde gjort henne trist –, svaret Hun – ‘Bønnfall for synderne’. Jeg ble raskt trygg i uttrykket av godhet og søtnap som jeg så returnere til ansiktet hennes, og umiddelbart forsvant Hun.’ “Når hun forlot dette stedet, hvor følelsen hennes hadde vært så sterk, trakk Bernadette seg tilbake slik hun alltid gjorde, med den mest enkelte og ydmyke holdningen.”

Damen dukker ikke opp

Etter den siste Opptredenen hadde Bernadette blitt avhørt av Monsieur Jacomet, Politikommissæren; han hadde forsøkt å få jenta til å trekke tilbake sin beretning om visjoner og en mystisk Dame. Han lykkes ikke. Ut over en beretning om hva hun allereie hadde fortalt, gav den lille ingen mer informasjon. Jacomet prøvde å lure Bernadette til å motsi seg selv og hennes historie – forsøkende å forvirre detaljene i historien og få henne til å gjøre et misstak. Han lykkes ikke. Til slutt hadde han søkt en løfte at hun aldri igjen skulle vende tilbake til Grotten. På dette punktet ble avhøret avbrutt av ankomsten av Francois Soubirous, Bernadettes far, og intervjuet avsluttes brått. Jacomet hadde mislykkes på alle punkter. Bernadette hadde beholdt sin enkelhet, ydmykhet, sannferdighet og søte natur gjennom hele tiden.

Tirsdag 22. februar 1858 bestilte Soubirous-foreldrene Bernadette å gå rett til skolen og ikke komme i nærheten av Grotten; de hadde vært redd for Politikommissæren. Barnet gjorde som det ble instruert. Ved middagstid returnerte hun hjem for et lite måltid og for å hente en bok. Hun forlot Cachot, men ved veien til Hospice (drivet av Søstre av Karitas fra Nevers) ble hun stoppet. “En usynlig barriere hindret meg i å passere” fortalte hun senere. Hun kunne ikke bevege seg fremover langs veien – hun kunne bare gå i motsatt retning, mot Grotten. Derpå følte hun igjen det indre kall til Grotten og all tøven forlot henne. Hennes kurs var satt. Denne scenen ble vitnet av noen av de lokale gendarmerne, stasjonert nær – de kunne ikke forstå hvorfor Bernadette synes å være uevnlig til å bevege seg fremover. Men ved å se hennes endring i retning, gjettet de hvor hun var på vei. Ved å ta en annen vei, fanget to av dem opp med henne og spørte hvor hun var på vei. Hun svarte enkelt, “Jeg går til Grotten”. De sa ingenting mer, men fulgte hennes stille frem til hun nådde sitt mål. En lokal kvinne ved navn Mademoiselle Estrade hadde gått den dagen og gikk for å se det nå berømte Grotto. Hun gir beskrivelsen av denne dags hendelser, som hun selv vitnet: “Mine medreisende og jeg merket oss en gruppe mennesker samle seg på et sted hvor stien ved festningen møter skogsveien. Alle så nedover elven og snart ble det utbrudt en rop av tilfredshet fra gruppen – ‘Der er hun! Hun kommer!’.

“Vi spørte hvem som ventet, og de sa at det var Bernadette. Barnet kom langs stien; ved siden av henne var to gendarmer og bak dem en flokk barn. Det var da jeg så for første gang ansiktet til Marias lille beskyttelse. Seeren var rolig, from og uforfengelig. Hun gikk forbi oss like trankilt som om hun hadde vært alene. “Mine medreisende og jeg ankom Grotten. Bernadette knelte ned, og gendarmerne sto litt unna. De forstyrret ikke barnet under bønnen sin, som var lang. Når hun stod opp, spørte de henne, og hun sa at hun hadde sett ingenting. Folkene gikk i oppløsning, og Bernadette gikk også bort.

“Vi hørte at seeren hadde gått inn i Savy mølle og ønsket å se henne, så vi gikk til møllen for å finne henne. Hun satt på en benk, og en kvinne var ved siden av henne; jeg lærte meg at denne kvinnen var moren. Jeg spørte kvinnene om hun kjente barnet. Hun svarte, ‘Ah, Mademoiselle, jeg er hennes ulykkelige mor!’. Jeg spørte hvorfor hun kalte seg selv ulykkelig. ‘Om du bare visste, Mademoiselle, hva vi lider av! Noen latter av oss, andre sier at vår datter er gal. Noen sa endog at vi mottar penger for dette!’

“Jeg spørte hvordan hun selv så på jenta, og hun sa – ‘Jeg sikrer deg, Mademoiselle, at min datter er ærlig og udugelig til å lure meg. Om det er sikkert. Folk sier hun er gal. Det er sant at hun lider av astma, men utenom dette er hun ikke syk. Vi forbød henne å returnere til Grotten; i alt annet er jeg sikker på at hun ville ha lyttet oss, men i denne sak – vel, du ser hvordan hun slipper vår kontroll. Hun fortalte akkurat meg at en usynlig barriere hindret henne i å gå til skolen og at en uimotståelig kraft dro henne mot Massabieille.’ “

Sjette opptreden av Vår Frue av Lourdes

Tirsdag 23. februar 1858

Frøken Estrade var fast bestemt på at hennes bror, Jean Baptiste, også skulle se hva som skjedde ved Massabieille. Herr Estrade var en forfatter. Den kvelden under middagen fortalte hun ham om sin ønske å vitne barnet i ekstase, men sa at siden det ikke passet seg for en dame å gå alene på slik en vei, ville han være så snill og følge med henne? Han svarte at han ikke var så snill. Senere samme kveld besøkte Herr Estrade sin venn, Abbe Peyramale, sognepresten. Under deres samtale kom emnet om Frøken Estrades ønske opp; presten svarte at å gå til Grotten kunne gjøre ingen skade, og hadde han ikke vært medlem av kleresiet ville han allerede ha vært der. Herr Peyramale trodde også at visjonene var ingenting annet enn en barns nevrose som var ustabil.

Lourdes Grotto i 1858

Så neste morgen forlot både Herr og Frøken Estrade hjemmet mot Grotten. Han spørte sin søster om hun hadde husket å ta med seg sine opera-kikkerter. De ankom grotten klokken seks på morgenen, akkurat som gryningen begynte å lyse opp himmelen. Senere anslo han at rundt to hundre personer allerede var til stede, selv før Bernadette dukket opp. Barnet dukket opp noen minutter senere – snart sto hun i bønne foran nisjen. Tett ved henne stod Herr Estrade – han hadde gjort et poeng av å komme så nær som mulig, brukte albuer til å nå dette målet. Utvilsomt og uten selvbevissthet tok barnet rosariet fra lommen sin og tegnet seg i den vante dyptgående måten; Herr kommenterte senere at hvis korstegningen gjøres i himmelen, måtte det være slik Bernadette gjorde det denne morgenen. Helt tiden hun bad holdt hun på å se opp mot nisjen, som en som ventet. Plutselig forvandlet hennes hele utseende seg igjen og hun begynte å smile. Estrade sa at «hun var ikke lenger Bernadette; hun var én av de privilegierte vesener, ansiktet all herlighet med himmelens herlighet, som apostelen til de store visjonene har vist oss i ekstase foran tronen til Lammet». Alle tvil fjernet, tok mennene sine hatter og falt på knærne. De var ingen tvil om at barnet virkelig så en himmelsk dame i hulrommet av klippen.

Nå syntes barnet å lytte; hun synes alvorlig og seriøs og bøyet seg tidvis lavt ned. Til andre tider syntes hun å stille spørsmål. Hun syntes gjennomstrømmet av glede hver gang damen svarte henne. På visse punkter ble samtalen avbrutt, og rosariet fortsatte, med det unge barnet aldri for en øyeblikk tok sine øyne fra den vakre syningen hun skuet. Visjonen varte i en time. Ved avslutningen beveget Bernadette seg på knær mot rosenbusken der hun kysset jorden. Strålingen av hennes ansikt forsvant gradvis, før hun reiste seg og forlot selskapet med sin mor. Etterpå ble Bernadette spurt hva damen hadde sagt denne gangen. Hun svarte at damen hadde betrodd henne tre hemmeligheter, men at disse angikk ingen andre enn selv. Hun sa også at hun var tillatt å avsløre de tre hemmelighetene for ingen, ikke engang sin skriftefar; i mange år etterpå prøvde folk (inkludert prester og biskoper) sitt beste for å få seeren til å gi opp sine hemmeligheter. Men Bernadette tok dem med seg til graven.

Åttende opptreden av Vår Frue

Onsdag, 24. februar 1858

Nå hadde avisene begynt å ta heed til hendelsene i Grotten. Den lokale avisen, Lavedan, tok et særlig interesse; dessverre var dens rapporter verken nøyaktige eller gunstige. Det lovet å holde leserne informert om “galningen” rundt den “kataleptiske” jenta som hadde påstått at hun såg “Englenes Mor”. Hendelsene i Grotten sto foran en ny vending. Til nå hadde synene virket mer eller mindre personlige; bønnen lært av Frue og de tre hemmelighetene Hun avslørte, angikk alle Bernadette alene. Men nå skulle den universelle naturen til Opptreden bli tydelig. Det var “fire hundre til fem hundre” mennesker i Grotten denne dagen, ifølge rapport fra Konstabel Callet av den lokale gendarmeriet til Politiløytnanten. Umiddelbart ved ankomst begynte Bernadette sin Rosarie som alltid. Før en tiår hadde blitt fullført, begynte ekstasen; barnet bøyd seg fremover og ansiktet hennes ble opplyst med et himmelsk smil, og igjen begynte hun å speile nåden av Den Hun såg. Hun smilet og – uten å senke øynene – gjorde flere anmutige bukkinger.

Etter noen minutter ble ekstasen avbrutt; Bernadette vendte seg mot folkemengden og, med henvisning til den lange hengeplante rosebusk, spørte hun: “Hvem har rørt tistelen?”. Busken hadde blitt skjelvet av en ung jente som prøvde å komme så nær som mulig til synskvinnen. Frue hadde flyttet seg fra nisjen høyt oppe i klippen, men ikke forsvunnet; Hun var gått ned i den større hulen ved foten av Grotten. Bernadette hørte seg kalle og ekstasen gjenopptok seg, barnet knelte ved åpningen til den større grotten, hvor Visionsfiguren sto.

Igjen lytter Bernadette til ordene fra den vakre Frue. Barnets ansikt ser sorgfullt ut og armene henger ned langs sidene. Det er tårer på kinnene hennes. Hun vender seg igjen mot folkemengden, og tre ganger gjentar hun: “Anger… anger… anger!”. Dette ble hørt tydelig av dem som sto nær henne, som raskt spredte ordene de hadde hört. Bernadette hadde gitt sin første offentlige melding. Seeren vendte tilbake til sin tidligere plass og visjonen fortsatte, mens hele folkemengden forble stille – rørt av den ærlighet barnet viste på ansiktet sitt. En person hadde imidlertid ikke mistet evnen til å snakke; kvartermesteren i Lourdes skjøt seg frem mot jenta, og når han nådde henne spørte han: “Hva gjør du, lille skuespiller?” Bernadette var seg ikke engang bevisst hans nærvær, mye mindre intimidert av det. Hans eneste svar var sitt eget: “Og å tenke at slik galenskap kan finne sted på 1800-tallet!”

Niende Opptreden av Vår Frue

Torsdag, 25. februar 1858

Oppdagingen av den Mirakuløse Kilden

Hendelsene denne dagen fikk tilskuere til å omvurdere hva de trodde om Bernadette og hennes visjoner. På den tiden var det uklart hva som skjedde – bare senere ble sannheten bak dagens apparition klarere. Etterpå skulle ikke denne dagen bli glemt. Beskrivelsen av scenen gis av Mademoiselle Elfrida Lacrampe, hvis foreldre eide Hotel des Pyrenees på den tiden og som hadde gleden av å være til stede da de underlige hendelsene skjedde. Denne morgenen begynte visjonen enda før gryningen. “Det var ikke lys; vi hadde en lanterne for å lyse oss”, forteller hun. Bernadette kom i selskap med sin tante, og gikk hurtig mot sitt mål; når hun kom nærmere, ropte hun til folkemengden, “La meg passere, la meg passere!”

Mademoiselle Lacrampe fortsetter – “På dette tidspunktet, da nesten alle turistene hadde ankommet, var det, tror jeg, omtrent fire hundre personer foran Grotten og under klippene nær Gave. Når hun kom til sin plass, løftet Bernadette kjolen litt slik at den ikke skulle bli mudret, deretter knelte hun ned. Jeg sto på høyre side, opp mot klippen, nesten rett under nisjen hvor Apparisjonen pleide å dukke opp. “Barnet hadde ikke ferdigbønnfalt en perle av sin rosario da den plutselig satte i gang på knærne og begynte å krabbe seg opp bakken som ledet inn til Grotten. Hun passerte forbi meg, et kort stykke unna. Når hun nådde inngangen til hvelvet, skjøt hun sakte – uten å stoppe – vekk greinene som hang ned fra klippen. Derfra fortsatte hun mot bakre del av Grotten. Folkemengden trykket tett etter henne. “Når hun nådde bakre delen av Grotten, snudde Bernadette om og kom tilbake, fortsatt på knærne, ned samme bakke. Jeg vitnet der til en tur de force, og jeg burde ha undret meg mer over lettheten og digniteten i barnets bevegelser i slik stilling og på så bratt og ujevn grunn som var dekket av skarpe steiner her og der. På den tiden så jeg ingenting annet i Bernadettes bevegelser, utenom tur de force, enn en ridikuløs krøllete, for det syntes meg meningsløst.” Mademoiselle Lacrampe mistet synet av barnet på dette tidspunktet, omgitt av den trykkende folkemengden. Men tante Bernarde hadde mer held: “Alle var overrasket. Da hun ikke fant noe, snudde barnet mot elven” sa hun. Men trods å se hendelsene skje foran dem, kunne de nærmeste ikke forklarte dem. Bare Bernadette kunne gi denne forklaringen. Og hun ble raskt bedt om det.

Det er viktig å påpeke her at inntil dette øyeblikket hadde det vært INGEN vann i Grotten utenom en liten stillestående pøl, sannsynligvis samlet regnvann. Akkurat nå gikk Bernadette mot tistelbusken, skjøt den vekk og kysset klippen, deretter falt hun igjen i ekstase. Hun sto opp og syntes forlegen – hun gikk mot elven Gave, så stoppet og så tilbake, som en som har blitt kalt, og gikk i en annen retning, inn i åpningen ved foten av klippen, på venstre side. En gang til sjekket hun mot nisjen, og syntes forvirret. Deretter begynte hun å grave med hendene. Mudrete vann kom opp, som hun skrapet sammen og tre ganger kastet vekk. Hun drakk den fjerde skoppen. Senere i klosteret spøkte hun til søstrene at tre ganger kastet hun vannet før hun drakk – og at dette var årsaken til at Vår Herre tvang henne til å be tre ganger om Hennes navn, før Hun avslørte sin identitet!!

Når tilskuerne så hennes mudderdekte ansikt, trodde de at hun var gal og latt av henne. Uvitende om alt dette, fortsatte Bernadette i sin ekstase helt til 7:00am, lenge etter at turistene hadde forlatt stedet. Da hun forlot Grotten, spørte en nabo Bernadette å forklarte hva som hadde skjedd. Hun svarte: ” Mens jeg var i bønn, sa Dameen til meg med en alvorlig men vennlig stemme – ‘Gå og drikk og vaske deg i kilden’. Siden jeg ikke visste hvor denne kilden befant seg, og siden jeg ikke anså saken som viktig, gikk jeg mot Gave. Dameen kalte meg tilbake og viste med sin finger at jeg skulle gå under Grotten til venstre; Jeg adlydde, men jeg så ingen vann. Uvitende om hvor å få det fra, skrapte jorden og vannet kom. Jeg lot det bli litt renset for mudder før jeg drakk og vaske meg.” Seende hva som skjedde – men ikke forstående – undret folkemengden seg på om Bernadette var gal etter alt. Hvorfor hadde hun smurt sitt engleaktige lille ansikt med leiret vann? Hvad kunne det bety? Skremte, så de i taushet til. Deres urolighet økte da de så barnet spise noen ville urter som vokste ved foten av klippen.

Ukjent for folkemengden hadde Dameen pekt en gang til på gulvet i Grotten og sagt til henne – “Gå, spis av urtene du finner der”. Deretter gjorde hun sitt imponerende tegn av korset igjen før hun gikk bort fra hvelvingen, knelte igjen og så mens visjonen forsvant. Raskt tok Tante Bernarde tak i barnet og eskorterte henne vekk fra Grotten, redd for folkemengden som ropte til barnet at det var gal. Ingen hadde brudd seg om å undersøke hullet der barnet hadde grave; alle var bare opptatt av sine egne rykte – etter alt kom det jo til å være pinlig å måtte innrømme å ha blitt lurt av denne dumme jenta. Senere samme ettermiddag, på stedet hvor Bernadette hadde knelt og grave, hadde rinnet blitt en bånd av vann som gravet ut sin egen kanal i toppen av jordlaget. En tjuårig debatt fulgte om opprinnelsen til denne kilden, før Abbe Richard, en berømt hydrogeolog på den tiden, etter en lang og nøyaktig studie erklærte at kilden var overnaturlig i sin oppdagelse og sine virkninger, selv om ikke i sitt eksistens. Senere studier konkluderte med at klippen selv er kilde til vannet, fullstendig rent bortsett fra minimale avleiringer av salter, og at det inneholder NO terapeutiske ingredienser.

Den 6. mai 1858 utstedte en kjemiker ved navn Latour et uttalelse om vannet – “Vannet .. er meget klart, uten lukt og uten noen sterk smak; .. det inneholder følgende ingredienser – natriumklorid, kalk og magnesiumbikarbonat, silikat av kalk og aluminium, jernoksid, natriumsulfat, fosfat, organisk materiale..” Han spekulerte i at på et tidspunkt ville en ‘helbredende element’ bli funnet i vannet, men dette skjedde aldri. En videre analyse, utført av Monsieur Filhol fra Toulouse Faculty of Sciences (i august 1858), erklærte – “De ekstraordinære resultater som jeg er informert om har blitt oppnådd ved bruk av dette vannet kan ikke, minst i den nåværende tilstanden av vitenskapelig kunnskap, forklares av naturen til saltene hvis eksistens avsløres gjennom analyse”. Analyser siden denne datoen har kommet til lignende konklusjoner. Og likevel flyter fortsatt vannet fra denne kilden – i seg selv ikke overnaturlig, ikke terapeutisk. Men utallige miracler har resultert av bruken av det siden den lykkelige dagen.

Lourdes Grotto i 1900
Mange krykker ble etterlatt som tegn på helbredelse

Fredag 26 februar 1858 – For andre gangen, FRUEN DUKKER IKKE OPP Den påfølgende morgen, fredag den 26. februar 1858, gikk Bernadette til Grotten som vanlig. Doktor Dozous, som observerte barnet denne morgenen, sa at hun knelte og ba sin Rosenkrans i “lang tid” denne morgenen, men ved slutten av bønnene var hun trist og urolig. Fruen hadde ikke dukket opp. Til den dagen imidlertid, var Bernadette igjen populær blant folkemengden på Massabieille – deres hån og latter var glemt, vasket bort av de strømmende vannene fra kilden som Bernadette hadde sagt lå der, etter å ha blitt fortalt dette av sin Fru.

Tiende opptreden av Vår Frue

Lørdag 27 februar 1858

Klerikere i Lourdes diskuterte visjonene på Massabieille. Abbe Peyramale hadde alltid opprettholdt offentlig taushet om emnet. Denne morgenen samlet han sammen sine tre kapellaner for å gi dem sin mening. Talen som ble gitt av Abbe Peyramale ble fortalt flere ganger til Monsieur Jean Baptiste Estrade, som gjengir den her – “Du har hørt ryktene som går rundt om visse opptredener som skal ha skjedd i en Grotte nær Gave. Jeg vet ikke hvor mye sannhet og hvordan mye fantasi det er i den nåværende legenden, men det er vår plikt som prester å opprettholde største forsiktighet i slike anliggender. Hvis opptredenerne er ekte og av guddommelig karakter, vil Gud la oss vite dette på sin egen tid. Hvis de er illusjoner eller forårsaket av løgnens ånd, har Gud ingen bruk for vår inngripen for å avsløre sannheten.”

“Det ville derfor være uforsiktig av oss å vise oss selv nå ved Grotten. Hvis visjonene senere blir anerkjent som ekte, vil vi sikker nok bli beskyldt for å ha fremmet denne anerkjennelsen gjennom våre egne manipulasjoner. Hvis de derimot senere blir forkastet som uten grunnlag, vil vi bli latterliggjort for det som vil kalles vår skuffelse. Så må vi ikke ta noen uoverveiet steg eller si noe uforsiktig ord; interesser av religionen og vårt eget verdighet er involvert. De nåværende omstendighetene krever den største forsiktighet fra oss.” Slike var utsiktene til Lourdes-kleresiet på tidspunktet for Opptredenerne. Den morgen, lørdag 27. februar, var Bernadette igjen ved sin elskede Grotte, uavskrekket av Fruens ikke-opptreden dagen før. Til slutt hadde Fruen bare bedt Bernadette om å komme daglig i femten dager – Hun hadde ikke lovet å dukke opp hver eneste av disse dagene. Hun var ikke skuffet denne dagen – Fruen var der i nisjen. Gjennom hele visjonen holdt barnet sin velsignede lysstake i hånden mens hun ba og lytter. På flere anledninger bøyet hun seg dypt, rørte jorden, noen ganger smilende og noen ganger gråtende. Hun gikk også mot foten av klippen, kysset jorda på veien. Dette var gjort i overensstemmelse med Fruens kommando – “Gå og kyss jorda som bot for syndere”. Når visjonen nærma seg slutten, synes det som om Fruen ble tapt i sine tanker i noen øyeblikk. Bernadette ventet tålmodig. Til slutt smilte Fruen til henne igjen, deretter ga hun henne et nytt oppdrag – “Gå og si prestene at de skal bygge en kapell her”. Forlatende sin ekstase-tilstand, beveget barnet seg mot kilden – der drakk hun noe av vannet. Forlatt Grotten, informerte Bernadette sin tante Bernarde om hva Fruen hadde sagt.

ABBE PEYRAMALE “Selv om han er så god, er jeg mer redd for ham enn en politimann!” sa Bernadette til Monsieur Estrade. Men tross sin frykt gikk barnet rett mot prestegården like etter at hun hadde forlatt Grotten. Presten bad den guddommelige kontor i hagen da Bernadette nærmet seg. Den følgende samtalen ble fortalt av Monsieur Estrade. Presten kjente navnet på barnet som var involvert i åpenbaringene ved Grotten, men han gjenkjente ikke barnet som sto foran ham. I katekismeklassen hadde han bare fått et glimt av henne. Han spørte etter hennes navn. Da hun fortalte sitt navn, svarte han – “Å, er det deg?”

Msgr. Abbe Peyramale

Mottakelsen hans var kald og stram, utseendet hans ru og streng. Barnet var redd for ham. Uttrykk kan imidlertid ofte være bedragelige; slik var tilfellet med denne presten, som i virkeligheten (etter den første kontakt) var varm og velkomnende, en lojal støttespiller av dem som trengte det på noen måte, en sann gjeter for sin flokk. Senere skulle Bernadette finne ham slik. Etter å ha forlatt hagen gikk Peyramale inn i huset. Bernadette fulgte etter og stoppet ved tærskelen. Peyramale spørte hva det var hun ønsket. Med hennes utmerket sjarm og enkelhet svarte jenta – “Fruen fra Grotten har befalt meg å si til prestene at Hun ønsker en kapell bygget på Massabieille, og derfor er jeg her.” Presten forble ubevegelig. “Hvem er denne Fru du snakker om?””Hun er en meget vakker Dame som viste seg for meg på Massabieille-klippen.” Likevel avslørte Abbe Peyramale ingen av sine følelser. “Men hvem er Hun? Er Hun fra Lourdes? Kjenner du Henne?” Bernadette svarte at hun ikke gjorde. “Og likevel tar du deg av å bringe budskap som det du akkurat har gitt meg, fra en person du ikke kjenner?” han spørte kaldt. “Åh men herre, Fruen som sender meg er ikke som andre fruer.”

Spurt om å forklare seg fortsatte hun – “Jeg mener at Hun er like vakker som de i Himmelen, jeg tror”. Nå hadde presten vanskeligheter med å kontrollere sine følelser, rørt av den klare ærlighet hos jenta som sto foran ham. Han spørte om Bernadette aldri hadde spurt Fruen etter Hennes navn. “Ja, men når jeg spurer Henne bøyer Hun sitt hode litt ned, smiler og gir meg ingen svar.” Peyramale spørte om Fruen da var stum. “Nei, fordi Hun snakker med meg hver dag. Om Hun hadde vært stum, ville Hun ikke ha kunnet si til meg å komme hit.” Peyramale ba Bernadette beskrive hendelsene som hadde skjedd så langt. Han pekte på en stol og hun satte seg. Han satt overfor henne og lytter.

Innen noen minutter mistet presten alle sine tvil, selv om han nektet å gjøre barnet klar over dette faktum. “Du tror at en Dame som ikke har et navn, som tar bolig på en klippe og har bare føtter, fortjener å bli tatt alvorlig? Min lille jente, det er bare én ting jeg frykter – og det er at du er offer for en illusjon”. Bernadette senket hodet men svarte ikke. Deretter talte presten igjen.

“Fortell damen som har sendt deg at presten i Lourdes ikke er vant med å håndtere folk han ikke kjenner. Si at før alt annet krever han å vite Hennes navn, og dessuten må Hun bevise at dette navnet tilhører Henne. Om denne Dame har rett på en kapell vil Hun forstå betydningen av mine ord til deg; om Hun ikke forstår det, fortell henne at hun behøver ikke troble seg med å sende meg flere budskap.” Bernadette reiste seg, knikset og gikk ut.

Ellevte opptreden av Vårt Frue

Søndag 28. februar 1858

Bernadette ankom grotten litt før klokken sju, sammen med sin tante Lucille. I den ene hånden bar hun sin alltid tilstedeværende rosarius, i den andre hennes velsignede lys. Monsieur Estrade anslo at det var omtrent to tusen tilskuere ved grotten denne morgenen. Folkemengden var så tettpakket at under visjonen ble det vanskelig for Bernadette å bevege seg mens hun utførte sine vanlige botsøvelser etter Dames befaling. Før hun kunne bevege seg på knærne under nisjen måtte gendarmerne som var tilstede skubbe folkemengden litt tilbake. Dette var ingen lett oppgave. Flere ganger gikk den lille jenta frem mot klippen og tilbake igjen, hver gang på knærne, hvert eneste øyeblikk kysset hun bakken i mellomrommene. Ansiktet hennes og lepper var mudret. Men denne dagen latter ikke noen av henne. Budskapene hun mottok var personlige og hadde ingen relasjon til de samlede mennesker. Hennes privatliv ble respektert i slike øyeblikk. De store mengdene som var tilstede hadde gjort at bakken ble mudret og nedtrådt. Bare noen av de ville plantene forble uberørt. Også det stadig kommende og gående hadde ført til at vannet fra kilden rann i flere små bekker mot Gave. Denne dagen besluttet lokale arbeidere å grave en rennestein hvor vannet kunne samles. Etter visjonen dro Bernadette og Lucille ut av grotten og gikk rett til messe i sognekirken.

Trettende opptreden av Vårt Frue

Mandag 1. mars 1858

Fra begynnelsen av Opptrinningen i grotten Massabieille hadde den populære pressen – og mange individer, særlig de såkalte ‘fritenkere’- gjort alt mulig for å sette en stopper for disse merkelige hendelsene; da dette mislyktes og det ble klart at de var maktesløse til å stoppe det som skjedde, gikk de over til plan B – å feilrepresentere, vride og diskreditere hendelsene. Dette så man tydelig i løgnene om Bernadette som kom opp i avisene – hun ble beskrevet som gal, nevrotisk, kataleptisk, epileptisk, psykotisk, en svindler, en listig liten løgner, en tåpe som ble manipulert av andre… listen var nesten uendelig. Spesielle hendelser i grotten ble også utnyttet og feilrepresentert, tatt ut av sammenheng for å gi dem betydninger de ikke hadde. Under den Tretende Opptrinningen skjedde en slik hendelse. Og som først var det bare etter at hendelsen ble forklarte av Bernadette selv at den fikk mening og fjernet feilrepresentasjonene rundt den. Mange trodde på opptredener, videre var de sikre på Hvem som dukket opp; de følte seg trygge i å si det var ingen annen enn Den salige jomfru Maria, selv om Bernadette aldri hadde gjort denne påstanden. I stedet hadde barnet alltid snakke om ‘Damen’ (un damizelo) som dukket opp, men som så langt hadde nektet å navngi Seg Selv. Men, troende at Bernadette virkelig var i kommunikasjon med Himmelsk Dronningen, forsøkte tilhengerne på ulike måter å få tak i suvenirer fra opptredener og av Bernadette selv.

1. mars såg minst 1300 personer Grotten – som politimester Jacomet uttalte i en rapport han sendte dagen etter. Men dette tallet var basert utelukkende på dem som ble telt av gendarmerne da de returnerte til byen etter Apparisjonen; det inkluderte ikke dem som forlot stedet i andre retninger og ikke passerte Lourdes. Den dagen var en prest fra nærbeliggende Omex blant de tilstedeværende; presten, Abbe Dezirat, hadde blitt ordinert bare nylig. Han var den første klerken som besøkte Massabieille under Apparisjonene. Han beskrev hva som skjedde etter Bernadettes ankomst klokken 7:00 om morgenen i selskap med begge foreldrene hennes “Fra det øyeblikket hun kom, observerte jeg henne nøyaktig. Ansiktet hennes var rolig, blikket uforfengelig, gangen helt naturlig, verken treg eller hastig. Ingen tegn på ekstase, ingen spore av sykdom.

“Folkemassen på veien presset seg tett bak barnet for å komme til stedet for Apparisjonen. Når vi kom fremfor Grotten, gjorde jeg som de andre. Da vi ankom framfor Grotten, sa noen – ‘La presten gjennom!’. Disse ordene, selv om de ble sagt rolig, kunne høres lett, fordi det var dyp stille over alt. De gav plass for meg og da jeg gikk et par skritt fremover, sto jeg helt nær Bernadette, bare en yards avstand unna, ikke mer. “Mellom øyeblikket når jeg kom nært barnet og øyeblikket Apparisjonen begynte, var det knapt tid til å si en dekade. “Med sin holdning og uttrykket på ansiktet hennes, var det tydelig at hennes sjel var i ekstase. Hvor dyp fred! Hvor rolighet! Hvor høyt ettertanke! Hensiktsmessig smil. Barnets blikk, fastsatt på Apparisjonen, var like fengslende. Umulig å forestille seg noe så rent, så søtt, så kjærlig. “Jeg hadde observert Bernadette nøye mens hun gikk mot Grotten. Hvor stor forskjell mellom hva hun da var og hva hun var når jeg så henne i øyeblikket for Apparisjonen! Det var som forskjellen mellom materie og ånd… Jeg følte at jeg sto på Paradiset sin terskel.”

Her tar Monsieur Jean Baptiste Estrade, som var tilstede gjennom hele Apparisjonen, opp fortellingen – men det er også her misforståelsen fra dagen skjedde. “Jeg vitnet denne dagen om en stor utfoldelse av religiøs entusiastisk. Bernadette hadde akkurat returnert fra sin plass under spissen på klippen. Hun knelte igjen og tok sine bønneperler som vanlig ut av lommen, men så snart hun løftet øynene opp mot den fortrukne busken igjen, ble ansiktet hennes sorgfullt. Hun holdt opp perlene i overraskelse så høyt som den lille armen kunne nå det var et øyeblikks pause, deretter plasserte hun plutselig perlene tilbake i lommen. Øyeblikkelig viste hun en annen par som hun svinget og holdt oppe like høyt som den første. Uttrykket av angst forsvant fra ansiktet hennes. Hun bøyet seg, smilte igjen og fortsatte bønnen sin. “Med en spontan bevegelse tok alle ut sine Rosariusperler og svingte dem. Deretter ropte de ‘Leve Marie’ og knelte ned og bad med tårer i øynene. Religionsmotstanderne spredte ryktet at Bernadette hadde velsignet perlene denne dagen”.

En Parisavis trykket denne artikkelen noen dager senere – “Den lille skuespillerinnen, møllerdatteren i Lourdes, samlet igjen rundt seg om morgenen den 1. mars under Massabieille-fjellet nærmere to tusen fem hundre dummerjansker. Det er umulig å beskrive dårskap og moralisk forfall hos disse personene. Synseskueren behandler dem som en flokk av aper og får dem til å begå absurditeter av alle slag. I dag var pythonissen ikke i humør for å spille spåkone, og for å få litt variasjon i øvelsene, fant hun det best å spille prestinne. Med et stort luft av autoritet befalte ho de dumme å fremvise sine rosarier, og så velsignet ho alle.”

Siden dagen etter oppdagelsen av kilden hadde folkemengden ofte imitert Bernadettes handlinger i grotta, som for eksempel å kysse jorda i bot; idag var det ikke annet enn at folkene hadde misforstått hva som skjedde. Hvis Bernadette ikke hadde velsignet rosariene, så hva skulle da betyningen av den merkelige hendelsen være som akkurat hadde funnet sted? Senere samme dag spørte en prest gutten om det samme; bare etter hennes forklaring ble den underlige hendingen demystifisert. Bernadette forklarte at mens hun var på vei til grotta tidlig denne morgen, hadde en dame ved navn Pauline Sans (som var syersken i Lourdes) snakket med henne; ho ønsket å ha et minne om Apparisjonene og bad derfor gutten om å være så vennlig å bruke hennes (Madame Sans’) rosarie den dagen mens Den Salige Jomfru bedte sammen med henne. Bernadette gikk med på dette forslaget. Mens Bernadette var i ferd med å gjøre tegnet av kors, tok ho rosariet fra lommen men klarte ikke å heve hånden til pannen sin. Dama spørte Bernadette hvor hennes egen rosarie var – her løfta gutten rosariet høyt opp i luften slik at dama kunne se det. Men dama så for godt “Du har feil”, sa ho til Bernadette, “det er ikke din rosarie”. Innseende at hun hadde Madame Sans’ rosarie i hånden, la ho den tilbake i lommen og henta sin egen rosarie av svarte treperler på en knutet snor, kjøpt tidligere av moren hennes. Igjen løfta ho perlene. “Bruk dem”, sa dama søtt med et smil til gutten, og Bernadette kunne begynne sine bøner. Presten som spørte gutten om å forklarte sa til Bernadette “Er det sant at du velsignet rosarier i grotta idag?”. Bernadette smilet. “Oh men Monsieur, kvinner bærer ikke stola!”

Trettende Apparisjon av Vår Frue

Tirsdag 2. mars 1858

Den trettende apparisjonen skjedde etter det normale mønsteret, Bernadette ankom grotta tidlig om morgenen, bedte rosariet i selskap med Dama som forble stille unntatt Glorias, og så gjorde hun sine vanlige andakter og botgjøringer. Etter visjonen stod gutten opp og virket tremulær. Ho hadde blitt ledsaget av begge tantes – Basille og Lucile. Undrende over hva Dama kunne ha sagt for å gjøre gutten så bekymret, spørte Basille Bernadette om hva som hadde skjedd. Ho svarte – “Oh jeg er virkelig i stor vanskelighet! Dama har befalt meg å si til presten at Hun ønsker en kapell ved Massabieille og jeg er nervøs for å måtte gå til presbyteriet. Om bare dere visste hvor takknemlig jeg skulle være om dere kunne ledsage meg!” De dro umiddelbart av sted for å fortelle Abbe Peyramale om Dama’s ønske.

Da de kom til prestegården, spørte presten – «Vel, hva er det du har kommet for å fortelle meg? Har Frue snakket med deg?» Bernadettes angst økte. «Ja, herre kurat. Hun har befalt meg å si deg igjen at hun ønsker en kapell i Massabieille.» Peyramale – i sitt svar til barnet – lot henne ikke tvile på hva presten tenkte om seg selv, Frue av klippen, budskapene som ble overbragt ham og (fremfor alt) ulempe med avbruddet hun forårsakte hans normalt stille og rutinerte liv. «Det er høytids på tid at jeg kommer ut av imbroglioen hvor Frue og du prøver å fange meg inn i. Si henne at med presten i Lourdes må hun snakke tydelig og kortfattet. Hun ønsker en kapell. Hva rett har hun til æresbevisningene som hun krever? Hvem er hun? Hvor kommer hun fra? Hva har hun gjort for å fortjene vår hyllest? La oss ikke gå rundt om saken – hvis din Frue er den du antyder, vil jeg vise henne en måte å få anerkjennelse på og gi autoritet til hennes budskap. Du sier at hun plasserer seg i et nisje, over en vill rosenbusk. Vel, spørr henne fra meg om å la rosenbusken plutselig blomstre opp foran den samlede menneskemengden. Morgenen du kommer og forteller meg at dette underet har skjedd, vil jeg tro på ditt ord og love å følge deg til Massabieille!»

Tonen og volumet i hans svar skrømte den fattige jenta så mye at hun glemte andre delen av budskapet og dro uten å ha overbragt det til mannen som skrek på henne. Senere innså hun sin feil. Hun ba tante sin om å følge henne igjen til prestens hus, men fikk et bestemt «nei». Deretter spørte hun begge foreldrene – de var mer redd for Peyramale enn selv Bernadette var. Seinere på ettermiddagen snakket barnet med en av naboene hennes, en dame ved navn Dominiquette Cazenave. Hun forklarte sin situasjon for denne damen, som var mer hjelpsom enn dem hun hadde spurt tidligere. Madame Cazenave gikk til prestegården på sein ettermiddag for å ordne en ny møte. Hun fullførte oppgaven og møtet ble satt til klokken sju kvelds. På den avtalte tiden fant Bernadette og naboen seg i prestens selskap.

Barnet sa – «Frue har befalt meg å si deg at hun ønsker en kapell i Massabieille, og nå legger hun til ‘Jeg ønsker folk skal komme hit i prosessjon’.» «Min jente» svarte Peyramale, «det er et passende høydepunkt på alle dine historier! Enten løgner du eller Frue som snakker med deg er bare en kopi av den hun hevder å være. Hvorfor ønsker hun en prosessjon? Kanskje for å få de troende til å le og gjøre religion til latter. Fellen er ikke særlig klok! Du kan si henne fra meg at hun vet svært lite om ansvaret og makten til presteskapet i Lourdes. Hvis hun virkelig var den hun hevder å være, ville hun vite at jeg ikke er kvalifisert for å ta initiativet i en slik sak. Det er biskopen av Tarbes, ikke meg, som hun burde ha sendt deg til!»

Bernadette snakket igjen. «Men herre, Frue sa aldri at hun ønsket en prosessjon skulle komme til Grotten umiddelbart – hun sa bare, ‘Jeg ønsker folk skal komme hit i prosessjon’. Og hvis jeg forstår henne riktig, talte hun om fremtiden og ikke nåtid.» «Vi kan gjøre bedre enn det – vi skal gi deg en fakkeltog og du skal ha en prosessjon helt for deg selv. Du har mange tilhengere – du trenger ingen prester!» svarte Peyramale. «Men herre kurat, jeg sier aldri noe til noen. Jeg ber dem ikke om å følge meg til Grotten».

Peyramale var stille i et øyeblikk for å samle tankene sine. Et øyeblikk var alt han trengte. «Spør Lady om hennes navn en gang til. Når vi vet hennes navn, så skal hun få en kapell – og jeg lover deg at det ikke blir noen liten heller!» Bernadette forlot huset. Nå smilet hun – tross frykten sin for presten hadde hun utført oppgaven som Lady hadde gitt henne. Hun hadde fortalt Abbe Peyramale hele budskapet. Nå var det hans tur.

Den fjortende åpenbaringen av Vår Frue

Onsdag, 3. mars 1858

Det morgenen var det rundt tre tusen personer til stede da Bernadette ankom Grotten klokken syv om morgenen, ledsaget av sin mor. Barnet knelte og begynte sine bøner som vanlig. Men ansiktet hennes – selv om søtt – fikk ikke den samme glansen som på andre morgener. Lady hadde ikke dukket opp. En tilskuer, Monsieur Clarens fra Lourdes, skrev to dager senere til Politimesteren i Tarbes: «Visjonen sviktet jenta og dette synes å ha forårsaket henne dypt sorg. Det er viktig å merke seg denne punkten, fordi den kanskje ikke virker gunstig for hypotesen om en hallucinasjon». Poengen med denne uttalelsen var klart for mange av dem som var til stede den dagen. Blant dem var slektningen som lot Soubirous-familien bo gratis i Cachot, Andre Sajous. Seende barnets bitter sorg (hun trodde Lady hadde ikke dukket opp fordi hun hadde mislykkes med sin første besøk hos presten dagen før), tilbød han å gå tilbake til Grotten med henne. Ansiktet hennes lysnet opp og hun gikk med på det. En time og en halv senere (klokken ni om morgenen) var de foran klippen. Det var roligere der den tiden, bare noen troende var til stede. De fleste hadde dratt da Bernadette hadde gått tidligere.

Åpenbaringen skjedde på samme måte som før, med Lady og hennes beskyttet knelende i bøn. Etter åpenbaringen gikk Bernadette en gang til for å se Abbe Peyramale. Lady hadde spurt om kapell igjen. Men denne gangen var presten litt mindre grov i sin fremgangsmåte, spurte han hva formål besøket hadde. Jenta svarte at hun hadde fortalt Lady om prestens ønske dagen før: «Hun smilet da jeg sa til henne at du ba henne om å gjøre et under. Jeg bad henne om å få rosebusk som hun sto ved, blomstre; hun smilet igjen. Men hun vil ha kapell».

Spurte Bernadette om hun hadde penger til å bygge en kapell, svarte jenta at hun ikke hadde. «Jeg heller ikke! Spør Lady om å gi deg noen!» svaret presten. Senere på dagen ankom flere av Bernadettes slektninger; neste dag var den femten og kanskje ville noe stort under skje. Hennes kusine, Jeanne Marie Vedere, sa til barnet: «Jeg hører at du ikke så din Lady i morgen», til hvilket Bernadette svarte: «Men jeg så henne senere på dagen!». Jeanne Marie spurte sin kusine hvorfor det hadde tatt to besøk ved Grotten før Lady kom; Bernadette sa hun hadde spurt Lady samme spørsmål og fått følgende svare fra hennes leper: «Du så meg ikke i morgen fordi noen var der som ville se hvordan du ser ut i min nærvær – de var ikke verdige denne æren; de tilbrakte natten ved Grotten og de vanhelliget den».

Den femtende åpenbaringen av Vår Frue

Torsdag, 4. mars 1858

Hele Frankrike var klar over at torsdag 4. mars skulle være den siste av de femten dagene hvor Bernadette Soubirous hadde lovet den mystiske Dame å være til stede i grotten Massabieille. Hva ville skje idag? Dersom visjonene var en bedrageri, ville all denne nonsensen opphøre? Om de var sanne, skulle Damen utføre et stort mirakel for å bevise sin eksistens og tilstedeværelse? Hvem var Dame? En sjel fra skjærgården? Den salige jomfru Maria? Ondskapen i forkledning? Kanskje ville alt bli klart idag. Siden tidlig kvelden før hadde pilegrimer ankommet fra hele Frankrike. De hadde reist til hest, i vogn og til fots. Gjennom natten var fakler holdt tændte foran grotten. Salmer ble sunget til himmelens dronning – sikkert denne mystiske Dame av visjonene? Om morgenen var det tjue tusen pilegrimer rundt om i Massabieille-grotta.

Der var også en stor mengde gendarmer til stede. Jacomet hadde følt behovet for en sterk politiopptreden for å unngå uroligheter som alltid følger med store folkemengder. Derfor hadde han kalt inn ekstra politi fra garnisonen, alle bevæpnet. Natten før hadde Jacomet – sammen med to kolleger – utført en detaljert søk i grotten, nisjen og hele Massabieille-fjellet. Nisjen var tom – ingen person, lampe eller noe mistankelig gjenstand ble funnet der. Det samme gjaldt den store kvelvningen under nisjen – de eneste tingene som ble funnet var noen mynter, et lite buket blomster og et rosarium. I tidlig morgen ble søken gjentatt. Igjen ble ingen mistankelige gjenstander funnet.

Bernadette var til stede i sognekirken for morgengudstjenesten klokken seks om morgenen. Etter nattverden følt hun seg drivende til å gå til grotten – hun dro umiddelbart av sted. Hennes fetter – som hadde fulgt henne til gudstjenesten – løp etter henne da hun merket at den lille jenta hadde glidt stille ut av kirken, noe irritert over ikke å ha blitt fortalt om avgangen. Bernadette sa hun ikke hadde tenkt på det. Hun ankom grotten kort tid etter klokken syv. Gendarmerne skar en vei gjennom folkemengden slik at barnet kunne nå grotten som hadde vært arena for så mange underverk. Bernadettes fetter, Jeanne Vedere, forteller hva som skjedde – «Med en lykt i den ene hånden og et rosarium i den andre, bedet Bernadette sine perler uten avbrudd til det tredje ‘Vær velsignet’ i den andre dekaden, hennes øyne fastlåst på nisjen og rosenbusk. På dette tidspunkt skjedde en forunderlig endring i ansiktet hennes, og alle råbte ut – 'Nå kan hun se Hende!' og de falt ned på knærne. Jeg opplevde i det øyeblikket så intense følelser av glede og lykke som jeg aldri kunne uttrykke; jeg følte tilstedeværelsen av et overnaturlig vesen, men selv om jeg kikket hardt, kunne jeg ikke se noe.»

Jeanne forteller at Rosariet ble bedt tre ganger på rad den morgen. Ved slutten av hennes rosar var Bernadette i ferd med å prøve å gjøre tegnet av korset. Men en gang til klarte hun ikke å heve hånden sin mot pannen selv om hun forsøkte det tre ganger. Senere forklarte hun at hun hadde fullført bønnene sine før Damen hennes var ferdig, og det var bare når Dame gjorde tegnet av korset at barnet kunne gjøre det samme. Syningen fortsatte etter at rosariet var ferdig. Ingen gang beveget Bernadettes øyne seg fra objektet for sin gledefulle blikk. Jeanne Vedere telte atten smil på barnets ansikt under syningen. På et tidspunkt sto Bernadette opp og gikk fremover inn i hvelvingen ved foten av klippen; Jeanne fulgte etter henne. Senere sa Bernadette at Dame da hadde vært så nær at Jeanne kunne ha strekt ut hånden sin og rørt Hende. Bernadette vendte tilbake til sin vanlige plass, men gikk senere rett inn i hvelvingen igjen og fortsatte samtalen. Gjennom hele syningen var Jacomet alltid nærliggende, undersøkte barnet og tok notater i den lille boken hans. Av alle de som var til stede sto han alene gjennom Apparisjonen, skrev ivrigt.

Dette skulle bli det lengste av alle syningerne, og vare mer enn en time. Ved slutten avsluttet Bernadette rolig bønnene sine og forlot Grottaen. Folk i nærheten spørte barnet hvordan syningen hadde sluttet da hun var i ferd med å forlate grotta. “Akkurat som vanlig,” sa Bernadette. “Hun smilte når Hun dro, men Hun sa ikke farvel til meg.” “Nå er to ukers tid omme; du kommer ikke tilbake til Grottaen?” ble det spurt henne. “Jo, jeg skal,” svarte barnet. “Jeg skal fortsette å komme hit, men jeg vet ikke om Dame vil vise seg igjen.”

Den sekstende Apparisjonen av Vår Frue

Torsdag 25. mars 1858

Underen med lyset

De neste tjueen dagene gikk Bernadette ikke til Grotten om morgenen som hun hadde gjort før – hun hadde ikke følt kallelsen innenfra seg, som var hennes oppfordring. Men sikkert hadde sakens utfall ikke blitt tilfredsstillende – allikevel hadde Frøken ennå ikke identifisert Seg selv, tross barnet sine gentagne bønnfalle. Barnet gikk imidlertid til Grotten – men alene. Hun skulle gå på ettermiddagen og bruke lange timer i bønn og refleksjon. Men ulikt visjonsdagene knelte Bernadette ikke på sin vanlige plass; istedenfor gikk hun dypt inn i den store steinhulen ved foten av Grotten. Der, skjult i mørket til stedet, øste hun ut sitt sinn for Frøken av Åpenbaringene – som hun så med sine sjelens øyne, om ikke kroppens. På denne tiden hadde noen fromme mennesker i Lourdes satt opp et lite alter under nisjen – på en gammel bord hadde de plassert en liten statue av den salige jomfruen, omgitt av blomster og lys. I virkeligheten brente lys overalt i Grotten. Hver gang folk samlet seg der begynte de å synge hymner til himmelens dronning. Nesten alle pilegrimene der la en liten pengebidrag, som senere skulle brukes til å utføre Frøken sine ønske. Merkelig nok ble aldri noen av dette penger stjålet – selv om de ble etterlatt der uten noen å passe på dem. Kvelden den 24. mars fortalte Bernadette foreldrene hennes om følelsen hun hadde at hun ble kalt til Grotten igjen av en indre drivkraft – hun planla å returnere dit om morgenen. Det var lenge siden Frøken hadde besøkt henne – mer enn to uker! Hvor lang den natten var – så hardt hun prøvde, barnet klarte ikke å sove. Så snart det første lyset av daggry begynte å trenge gjennom nattens mørke, sto hun opp og kledde seg raskt.

Det var en del folk der ved Grotten allerede; det så ut til at de også følte at det kunne skje noe nytt denne dagen. Men hvorfor i dag, etter to ukers taushet? Det var enkelt å svare på – i dag var festen for erkeengel Gabriels budskap til den salige jomfru Maria – dagen han hilset Hende som ‘full av nåde’. Så kanskje ….

Bernadette ankom Grotten klokken fem om morgenen, med sin velsignede lysstake i hånden. Foreldrene hennes var sammen med henne. Enda før hun nådde steinen kunne hun se det underfulle lyset som fylte nisjen, der hennes vakre Frøken sto. «Hun var der», sa Bernadette, «rolig og smilende og så på folkemengden akkurat slik en kjær mor ser sine barn. Når jeg knelte foran Hende bad jeg om unnskyldning for å komme sent. Fortsatt vennlig mot meg gjorde Hun et tegn med Hodet sitt at jeg ikke trengte å be om unnskyldning. Så fortalte jeg Hende om all min kjærlighet og respekt for Henne og hvordan glad jeg var i å se Hende igjen. Og etter å ha øst ut mitt hjerte til Hende tok jeg opp mine bønner».

På dette øyeblikket beveget Figuren, badet i det himmelske lyset, seg ned fra nisjen og inn i den større kuppelen. Bernadette reiste seg på føttene sine og gikk inn i kuppelen for å komme nærmere Dame. Hun sto stående foran Hendes ansikt, og en samtale fulgte. Kort tid etter beveget ovalen av lys seg tilbake opp til nisjen igjen, og bønnene ble gjenopptatt. Bernadette beskriver selv samtalen og hendelsene som fulgte dette øyeblikket – «Mens jeg bad, kom tanken på å spørre Hende om Hendes navn med så stor bestemmelse over meg at jeg ikke kunne tenke på noe annet. Jeg fryktet det var for frekk av mig å gjenta et spørsmål Hun alltid hadde nektet å svare på, og likevel føltes jeg dratt til å tale. Til slutt, under en uimotståelig drift, falt ordene fra min munn, og jeg bad Dame om å fortelle meg hvem Hun var.

«Dame gjorde som Hun alltid hadde gjort før; Hun bøyet Hennes hode og smilte, men Hun svarte ikke. «Jeg kan ikke si hvorfor, men jeg føltes mer frimodig og spørte Hendes nåde å fortelle meg Hendes navn igjen; likevel smilte Hun bare og bøyet seg som før, fortsatt taus. «Så en gang til, for tredje gangen, med hendene mine sammenfoldet og bekjentende mig uverdig av den store gunsten jeg ba Hende om, gjentok jeg min bønn. «Dame sto over rosenbusken i en posisjon svært lik den som vises på Mirakelmedaljen. Ved min tredje bønn ble Hendes ansikt meget alvorlig og Hun synes å bøye seg ned i en holdning av ydmykhet. Så foldet Hun hendene sine sammen og løftet dem til Hennes bryst. Hun så opp mot himmelen. «Så, langsomt åpnet Hun hendene sine og lente Seg over meg, sa Hun til mig med en stemme som vibrerte av følelse

'Jeg er den uplettede Avleiring'

«Hun smilte igjen, talte ikke mer og forsvant mens Hun fortsatt smilte». Etter visjonen bad Bernadette sin tante Lucille om å la henne beholde det velsignede lyset som hun hadde brukt gjennom Apparisjonene. Lucile gikk med på dette. Etter at hun fikk den nødvendige tillatelsen, plasserte Bernadette lyset mellom noen av steinene under nisjen, hvor det brant seg ut langsomt. Lucile spørte hvordan Bernadette kunne ha ønsket å gjøre dette. Hun svarte – «Dame bad meg om jeg ville la lyset brenne ved Grotten – siden det var ditt lys, kunne jeg ikke la det der uten din tillatelse». Når hun forlot Grotten, lekte barnet og smilte og sa rolig noen ord til seg selv. Noen naboer fra Lourdes kom mot henne og spørte om årsaken til hennes glede og hva det var som hun sa. Barnet svarte –

«Oh, jeg gjentar navnet Dame akkurat har gitt meg, for å unngå at jeg skulle glemme det. Hun sa til mig, ‘Jeg er den uplettede Avleiring’ .» Barnet uttalte ordet ‘Avleiring’ feil og måtte bli korrigert. Fra Grotten gikk lillejenta direkte til Presbyteriet – fortsatt smilende, fortsatt gjentakende ordene som allerede spredte seg så raskt gjennom Lourdes. Hun gjentok dem ennå når hun kom inn i hagen ved Presbyteriet, hvor Abbe Peyramale bad sitt kontor. Han spørte hva hun ønsket denne dagen, men barnet hørt ikke hans spørsmål. «Hva er det du sier, du selvopptatt lille ting!»

” ‘Jeg er den uplemmede unnfangelse’, det var Frue som akkurat sa disse ord til meg!” Han spørte om hun visste hva ordene betød. Hun svarte at hun ikke visste betydningen deres.”Jeg ser du blir fortsatt lurt. Hvordan kan du si ting du ikke forstår?” spurte han. “Hele veien fra Grotten har jeg gjentatt ordene ‘Jeg er den uplemmede unnfangelse’, av frykt for at jeg skulle glemme dem.” “Bra!” la til Presten, “jeg skal overveie hva som skal gjøres” og han gikk inn i huset, etterlatt barnet og tanten hennes stående i hagen. Senere samme dag innrømmet presten for en nabo effekten av barnets ord på ham ”Jeg var så forbauset over det at jeg følte meg svinge og jeg sto i fare for å falle.”

Den syttende opptreden av Vår Frue

Onsdag, 7. april 1858

Den siste opptredenen til Vår Frue av Lourdes i Grotten Massabieille

Antallet mennesker som reiste til Grotten økte stadig, og nå da den mystiske frue endelig hadde identifisert seg selv som Den uplemmede unnfangelse. Før denne tittelen ble annonsert, kalte Bernadette alltid kvinnen ‘Frue’ – folkene i Grotten fulgte også dette eksempel satt av den lille jenta. Men etter Annunciatio-festen kunne de personliggjøre navnet på Frueen – nå var det ingen tvil om hennes identitet; hun var Maria, Guds mor. Og deretter ble hun kalt Vår Frue av Massabieille eller Vår Frue i Grotten.

På påskedag 4. april 1858 var sognekirken i Lourdes fylt med mennesker hele dagen. Og gjennom dagen strømmet folk til Grotten. Kommissær Jacomet tellte ”i alt, 3 625 besøkende ved Grotten” mellom klokken fem om morgenen og elleve på kvelden. Neste dag tellet Jacomet ”3 433 fremmede og 2 012 lourderinger; i alt 5 445 besøkende” ved Massabieille-klippen. Bernadette hadde imidlertid ikke vært tilbake til Grotten siden dagen Frueen navngav seg selv. På tirsdag kveld, 6. april, følte barnet igjen innad i seg kall fra Frue av nisjen – hun ble kalt til et nytt møte. Det var onsdagen i påskeuken. Klokken seks om morgenen knelte Bernadette igjen i bønn foran sin elskede Grotte, stedet hun senere skulle kalle ”et lite stykke himmel”. Frue sto i nisjen, badet i himmels lys. Igjen var syningen langvarig og varte nesten fyrti fem minutter. Barnet bedt rosariet som vanlig.

Legen Dozous var til stede gjennom hele Åpenbaringen. Han beskriver for oss scenen slik han så det skje – “Bernadette synes å ha vært enda mer opptatt enn vanlig av Åpenbaringen som hennes blikk var fiksert på. Jeg vitnet, liksom alle andre som var til stede der, om faktaet jeg nå skal fortelle om. “Hun knelte og sa med ivrig fromhet bønnene i sin Rosenkrans, som hun holdt i venstre hånd mens ho hadde en stor velsignet lysstake, tent, i høyre hånd. Barnet var nettopp i ferd med å begynne den vanlige stigningen på knær når plutselig stoppet hun og, hennes høyre hånd slått sammen med venstre, flammen fra den store lysstaken gikk mellom fingrene til sistnevnte. Selv om det blåste en ganske sterk brise, hadde flammen ingen effekt på huden som den berørte. “Forbløffet over denne merkelige fakta forbød jeg alle der å gripe inn – og tok min klokke i hånden, studerte jeg fenomenet nøyaktig i en kvart time. Etter dette tiden gikk Bernadette, fortsatt i sin ekstase, opp mot den øvre delen av Grotten, skilte hendene sine. Flammen sluttet dermed å berøre hennes venstre hånd.

“Bernadette fullførte sin bønn og glansen fra forvandlingen forsvant fra ansiktet hennes. Hun sto opp og var i ferd med å forlate Grotten da jeg ba henne vise meg hennes venstre hånd. Jeg undersøkte den nøyaktig, men kunne ikke finne det minste tegn på brenning noen steder på den. Deretter bad jeg personen som holdt lysstaken om å tenne den igjen og gi den til meg. Jeg plasserte den flere ganger etter hverandre under Bernadettes venstre hånd, men hun trukk seg raskt tilbake og sa ‘Du brenner meg!’. Jeg nedtegner denne fakta slik jeg har sett det uten forsøk på å forklare den. Mange personer som var til stede kan bekrefte hva jeg har sagt.” En nabo ved navn Julie Garros (som senere sluttet seg til Bernadette i klosteret Nevers som Søster Vincent) vitnet også om dette. Hun forteller – “Mens Åpenbaringen fortsatte, glidet lysstaken gradvis ned slik at flammen spilte på innsiden av hendene hennes”.

Bernadettes yngre bror, Jean-Marie, husket “å ha sett dette klart og tydelig mens det gikk mellom fingrene hennes”. En annen nabo som var til stede, en gutt ved navn Bernard Joanas, minnes at mens dette skjedde, sjekket Legen Dozous barnets puls men kunne ikke finne noen uregelmessigheter. Og da noen var i ferd med å ta lysstaken fra henne, ble kvinnen fortalt av Legen Dozous om “å la henne være”. “Bernadette gjorde under tiden ingen bevegelse”, sa gutten, som senere ble kurat i Lourdes og Kapellan for Lourdes Hospice drevet av Søstrene Nevers. Andre vitner nevnte senere at dette fenomenet også skjedde tidligere under Åpenbaringene, noen ganger før slutten av februar. På disse tidspunktene ropte folk om å ta lysstaken fra barnet da den ville brenne henne, selv om i virkeligheten hun ikke ble brent – tross den lange tiden hendene hennes var i kontakt med flammen.

Den hellige Bernadette Soubirous i 1861

De tre månedene før slutten på Åpenbaringene

DE TRE MÅNEDENE FØR SLUTTEN AV ÅPENBARINGENE. Mot slutten av Åpenbaringene hadde sivile myndigheter gjort alle slags forsøk på å sette en sluttstrek for hendelsene i grotten Massabieille. En rekke leger og psykiatere var blitt kalt inn for å undersøke henne – barnet underkjente seg hver enkelt undersøkelse uten spørsmålstillinger. Legerne konkluderte med at selv om det fortsatt fantes muligheten for at visjonene kunne være resultatet av «noen hjerneforstyrrelse», så kunne de likevel ikke avgjøre om dette var tilfelle. Andre leger ville ikke utelukke muligheten for at det som skjedde, kunne være et overnaturlig fenomen. Biskopen i Tarbes, Monseigneur Lawrence, fulgte også med på de uvanlige hendelsene i Lourdes. Han hadde ennå ikke formelt opprettet en kommisjon for å undersøke de påståtte Åpenbaringene. Mellom den nest siste og den siste Åpenbaringen var barnet svært syk – som følge av sin astma ble hun sendt til mineralbaderne i Cauterets for rekonvalesens (selv om dette ikke var helt effektivt).

Grotten selv hadde også gjennomgått noen endringer; arbeidere hadde utvidet stien som ledet opp til grotten og fullført steintroene hvor vann fra kilden skulle bli omdirigert og samlet, slik at pilegrimer kunne bade i vannet eller ta det med seg i flasker. Bernadette gjorde også sin første hellige kommunion på den salvede sakramentsfest – torsdag 3. juni 1858. Samme dag ble hun investert av Abbe Peyramale med Den brune skapularet til Vår Frue av Karmelberget – dette skapuleret forble hos henne inntil hennes død. Senere, i klosteret i Nevers, skulle hun selv lage egne skapulære når det var nødvendig. Mange av dem kan fortsatt ses på museet der. Den samme ettermiddagen var Jean Baptiste Estrade og hans søster igjen sammen med barnet. Monsieur Estrade spørte henne – «Si meg, Bernadette, hva gjorde deg lykkeligere – å motta Vår Herre eller å snakke med den salvede jomfru?».

Barnet svarte uten tøven – «Jeg vet ikke. De to tingene går sammen og kan ikke sammenlignes. Alt jeg vet er at jeg var intenst lykkelig i begge tilfeller».

Den dagen var det mer enn seks tusen mennesker til stede ved grotten, håpende på noen himmelsk åpenbaring; de skulle ikke bli skuffet, selv om ingen visjon oppstod den dagen.

Blant dem som var til stede, var det mange syke og krumme. En arbeider fra landsbygda hadde kommet sammen med sin familie, inkludert en seksåring som led av ryggmargparalyse. Doktor Dozous var igjen på stedet – og han skrev senere at han hadde tatt stor interesse i den fattige familien med det paralyserte barnet. «Siden du har kommet» sa han til faren, «for å få en kur fra den salvede jomfru som du har bedt om forgjeves av vitenskapen, ta ditt barn, kle av dem og legg dem under kranene i kilden». Dette ble gjort, og barnet ble delvis neddykket i det kalde vannet i noen minutter. «Den lille invaliden» fortsetter legen, «etter at han var godt tørket og klærne hans satt på igjen, ble lagt på bakken. Men han sto opp av seg selv og gikk – med den største letthet – mot sin far og mor, som omfavnet ham med kraftige klemmer, mens de gråt av glede».

Det var også ulykkelige hendelser. De sivile myndighetene prøvde sin beste for å få Grotten stengt for offentligheten, og bruk av vannet forbudt inntil det hadde blitt ordentlig kontrollert igjen. Videre – og enda mer bekymrende – planla de å la barnet arresteres og innsatt ved hennes neste besøk i Massabieille. Denne sørgelige tilstanden ble bare stoppet av Abbe Peyramales intervensjon, som – trods sine resterende tvil om visjonene selv – ikke hadde noen tvil om uskylden til visionæren. Hun kunne være forvirret, men hun var sikkert ingen trussel mot den moralske orden i Lourdes eller Frankrike! På denne tiden oppstod det også en rekke sataniske manifestasjoner ved Grotten. Fra tidens begynnelse hadde Gud advart Satan om at det alltid ville finnes fiendskap mellom ham og Kvinnen. Lourdes skulle ikke være et unntak fra dette regelen.

De sataniske manifestasjonene begynte under den fjerde Åpenbaringen, da Bernadette hadde hørt kaoset av mørke stemmer som steg opp fra elvens vann, inntil de ble taushet av et blikk fra Jomfruen.

Nå, mot slutten av Visjonene, skulle han igjen begynne sitt angrep. En ung dame fra Lourdes ved navn Honorine hadde vært i Grotten en dag da hun hørt stemmer som kom fra den tomme Grotten – hun sa at disse stemmene produserte en merkelig effekt på hennes sanser. Dette gjentok seg dagen etter, da Honorine igjen hørte lyder – denne gangen ville rasende skrik og lyd som vilde dyr i kamp. Jenta var redd og returnerte ikke til Massabieille i flere uker. Folkene i Lourdes sa at hun bare var hysterisk. Samtidig gikk en ung mann fra Lourdes forbi Grotten en dag på vei til arbeid før gryningen. Han korset seg da han passerte klippen, til ære for Hennes som hadde vært der. Øyeblikkelig omga merkelige lyskuler ham og han følte at han ikke kunne bevege seg. Redd gjorde han tegn av korstegnet igjen – mens han gjorde dette eksploderte hver eneste av de lysende kulene høyt rundt ham, og han kunne forlate stedet. Mens dette skjedde, hørte han fra innsiden av Grotten manisk latter og blasfemi.

Jean Baptiste Estrade vitnet om noen av løgnens fars angrep. En dame fra Rue des Bagneres i Lourdes ved navn Josephine opplevde åpenbaringer i nisjen – dette varte i to dager. Estrade observert hva som skjedde, men sa at mens Bernadette var i ekstase, følt han seg “transportert” – med Josephine følte han bare “overrasket”. Og hvor Bernadette under hennes ekstase ble “forvandlet”, var Josephine bare vakker. Jenta fortalte Estrade at hun hadde sett merkelige figurer innenfor nisjen, men at hun hadde følt mistro mot dem siden de syntes å være onde av natur, ikke himmelske. En dag kom en ung gutt ved navn Alex hjem til sin mor i Lourdes og skrek og ropte, men var så paralysert av frykt at han ikke kunne fortelle sin fattige mor hva som var galt. Etter flere dager hadde han roet seg nok til å fortelle årsaken til hans skrekk – “Når jeg forlot huset gikk jeg ut med noen andre barn ved siden av Massabieille. Når jeg nådde Grotten bad jeg i et øyeblikk. Så, mens jeg ventet på mine venner, gikk jeg opp mot klippen. Vendte meg mot hulen i klippen såg jeg en vakker dame komme mot meg. Denne damen skjulte sine hender og den nedre delen av sin kropp i et askefarget skydekk som en stormsky. Hun fikserte på mig hennes store svarte øyne og syntes å ville gripe tak i meg. Jeg tenkte umiddelbart at det var djevelen, så jeg flyktet”.

Mange lignende hendelser skjedde rundt denne tiden. Bernadette hadde også sine egne problemer. Det var en konstant strøm av besøkende til Cachot, alle på jakt etter et møte med barnet og ønsket å høre henne fortelle om Visionsene. Barnet underkjempet seg selv for alt dette uten tøven, spørsmål eller klage. Hun så det som en mulighet til å oppfylle Frueens ønske om bot, selv om hun senere sa at å måtte fortelle samme historie fra tidlig morgen til sen kveld hver dag var enda større bot enn astmaen som plaget henne så mye på denne tiden. Det fattige barnet var konstant utmattet. For å gjøre det verre, truet myndighetene igjen med å fengsle barnet og hevdet at hun mottok økonomiske belønninger for å fortelle sin historie. Selvsagt var dette usann; familien levde fortsatt i fullstendig fattigdom og hadde ofte ikke nok penger til å mate barnene.

En gang ble Pierre – en av Bernadettes yngre brødre – funnet ved å spise stearinlys i kirken, så stor var sulten hans. Han hadde tidligere tatt imot gaven av et lite mynt for å vise et velstående par hvor seeren bodde (selv om han glemsomt unnlot å nevne at hun egentlig var hans egen søster). Når Bernadette fikk vite dette, ble hun meget misfornøyd og tok ham til hjemmet til paret i spørsmål, der han måtte returnere mynten. Bernadette forble over enhver anklage om økonomisk – eller annen – vinning helt frem til dagen hun døde. Til slutt hadde Frueen sagt at hennes lykke lå ikke i dette livet, men i det neste.

Lourdes har blitt den mest berømte marianske pilegrimssstaden i verden, med hundretusener som søker helbredelse her. Så langt er mer enn 6 000 medisinsk bemerkelsesverdige helbredelser dokumentert, hvorav 2 000 av dem klassifisert av leger som uforklarlige og 67 anerkjent av den katolske kirken som miraculous healings etter en grundig undersøkelse.

Lourdes Basilika i 1900

Lourdes Basilika nåtid

I 1879, utmattet og slitt av sin sykdom, døde Bernadette av benetuberkulose. Fire tiår etter Bernadettes død ble hennes grav åpnet i anledning av hennes saligkåring den 14. juni 1925. Hennes legeme ble funnet uforråtnet, mens hunn slør hadde råtnet og korset hatt rustet. I dag hviler Bernadettes uforråtnede legeme i en kostbar glasskrinke i kirken til Saint-Gildard Klosteret i Nevers, Frankrike.

Den hellige Bernadette på dødsleiet

Det uforråtnede legeme av St. Bernadette nåtid