Etter søndagens hellige messe dro jeg til kapellet for å be foran statuen av den velsignede mor og Jesusbarnet.
Mens jeg æret den velsignede mor og lovpriste vår Herre Jesus, sa jeg: «Velsignede mor, du har vakre blomster. Himmelske blomster overalt rundt deg.»
Hun sa: «Jeg takker mine barn for at de gjør alt dette, men mitt hjerte er svært trist.»
Jeg sa: «Å, velsignede mor, du ser ikke særlig lykkelig ut.»
Hun sa: «Vel, hvordan kan jeg være lykkelig når min Sønn blir så avvist og misbrukt i verden?»
Jeg sa: «Men det er mange barn som elsker deg og din Sønn.»
«Noen – de elsker oss, men de fleste gjør ikke det. De tror ikke på oss, og de avviser oss. De krenker min Sønn så dypt,» sa hun.
Hun så virkelig trist ut.
Mens jeg sto der, kom en mann bort og strakte seg ut for å berøre statuen hennes, og la hånden på den velsignede mor for å be til henne.
Hun sa: «Se, Valentina, han vil at jeg skal hjelpe ham, men han etterlot et merke av skitt på meg. Det er fordi han ikke skrifter sine synder. Du må fortelle folk at de må skrifte syndene sine. Det er det vanskeligste for et menneske – å gå til skriftemålet, å omvende seg. De elsker meg, de kommer i kirken, men de vil ikke gå til skriftemålet. De holder fast på all den bitterheten de har i seg, eller hvilket problem som helst i sjelen sin – de må skrifte det.»
«Du må fortelle folk at de ikke skal berøre statuen min. Ingen i kirken snakker noen gang om dette eller lærer folk om dette.»
Jeg sa: «Jeg beklager så mye, velsignede mor. Jeg skulle til å si det til ham, men han dro veldig raskt. Så nå skal jeg gjøre oppsoning for menneskene.»
Jeg kunne se en skitten flekk på den velsignede morens kjole der mannens hånd hadde hvilt. Dette er syndens flekk som han etterlot seg. Hun ønsker ikke at statuene hennes skal berøres noen gang. Når folk ikke går til skriftemål, etterlater de seg skitt fordi de bærer synd i seg. Merket blir værende på hennes vakre, plettfrie bilde. Hun var veldig opprørt.